mandag 4. april 2011

Å forberede seg på det verste, men håpe det beste.

Jeg er glad vi har travle dager. Travle dager, så jeg slipper å bruke for mye energi på å bekymre meg for de som akkurat i dette øyeblikk, går gjennom det samme som vi gjorde for 6 måneder siden. Jeg håper hun får den beste behandlingen hun kan få, jeg håper de bruker ekspertisen de har på andre sjukehus, og gir henne en sjanse selv om det kan se ille ut. Jeg håper hun ikke var uten luft like lenge som Daniel, at hun kan våkne og ikke måtte gå gjennom det Daniel gjorde. At hun kan prate og gå og leve livet sitt videre, uten de skadene som de er redde hun har fått.

Alle foreldres største frykt, er at barnet skal bli sjuk, skadet eller dø. Når det skjer er det altoppslukende, livet handler ikke om noe annet enn barnet akkurat der og da. Og hvordan en takler det er forskjellig. Jeg kan bare snakke om meg selv og Magnus og oss som par. En glemmer aldri denne opplevelsen av å ikke ha kontroll over liv og død. Å forberde seg på der verste, men håpe det beste.

Det er heilt ufattelig for meg at ei slik ulykke skal skje igjen. Og at det skjer på banehagen gjør det enda vondere. Det er umulig for meg å ikke tenke på hvordan vi hadde det på intensiven. Sorgen, redselen for å miste Daniel, hvor fort tilstanden forandret seg, oppturer og nedturer, flest nedturer, men likevel har vi kjempem vår hos oss. Jeg håper det samme for foreldra i Tromsø.

Jeg husker dagene på intensiven veldig godt. Jeg husker jeg til slutt ikke lengre gråt fordi ting gikk feil vei, men gråt av lettelse når de endelig gikk riktig vei. Jeg husker vi blei tilbudt krisehjelp, men alt som sto i hodet vårt var Daniel. Jeg husker hva legene sa, jeg husker alle de gode sykepleierene som jobbet natt og dag for at Daniel skulle ha det så bra som mulig, jeg husker at jeg ikke var overrasket eller forventet noe av Daniel, da respiratoren var koblet av. Jeg hadde aldri noen forventning om at han skulle si mamma, jeg hadde instilt meg på at han hadde store hjerneskader. Jeg husker at jeg var ganske trygg på at Daniel skulle klare å puste selv.

Jeg husker jeg blei frustrert og redd over uroen Daniel viste, etter respiratoren blei koblet av. Vi var blitt forberedt på det, men en vet ikke hva det er før en står i det. Post-traumatisk amnesi (PTA) er en forbigående forvirringstilstand etter ei skade i hjernen. Det blir ofte kalt "den andre oppvåkningen". Og den kan vare i alt fra et minutt til flere måneder. I tillegg til at det var fullstendig kaos i hodet til Daniel, hadde han stått på store doser smertestilende og narkosemedisin, og sleit med abstinenser.

Jeg var slettes ikke forberedt på at han skulle "trakke" seg gjennom flere timer denne dagen. Beina gikk i ett. Jeg var ikke forberedt på lydene som kom ut fra Daniel, han hørte ofte ut som en hund som knurret, og gråten, som aldri tok slutt. Daniel blei etterhvert satt på abstinensmedisin, som også virket beroligende, så han roet seg etterhvert betraktelig ned. Vi hadde utallige forsøk på å redusere abstinensmedisinen, hvor vi igjen bare måtte øke den igjen pga økt uro. Uroen var virkelig et mareritt, Daniel hadde det så vondt og vi kunne ikke gjøre noe med det. Det skulle vise seg at han skulle ha det slik ei god stund.



Datoen er 4 April, jeg måtte faktisk stoppe opp og tenke meg om! Har vi virkelig kommet til April måned? Det er 6 måneder siden ulykken i dag. Og jeg har grudd meg litt til denne dagen. Derfor blei jeg litt overrasket da jeg satt meg på dataen nå i kveld, etter å ha vært hos Daniel i heile dag, og det først da gikk opp for meg at det er denne dagen det er i dag. Jeg er glad det har gått 6 måneder. Jeg er glad vi er over de verste månedene av vårt liv, og jeg er nysgjerring på fortsettelsen. Jeg lurer veldig på hvor vi er om enda 6 måneder. Jeg lurer på hva jeg blogger om da. Jeg har et håp om at Daniel har nådd enda lengre, at vi er godt i gang med å bygge på huset, at vi har fått noen dyktige assistenter på Daniel, at jeg kan si at barnehagetilvenningen går fint, jeg håper vi har fått gode rutiner i hverdagen, at storebror har det bra, og at vi ikke er utslitt etter å ha kjempet sammen med kjempen vår i 1 år. Selvsagt er der bekymringer og usikkerhet i forhold til hvordan livet blir, selvsagt kommer det til å være dager vi er så sliten at vi helst vil legge oss under dyna, og ligge der resten av dagen, eller kanskje uka, men jeg håper og tror at vi holder ut alle bekymringer og all usikkerhet. At vi er sterke sammen.

Daniel er og vil for alltid være et eksempel på at mirakel skjer. Og jeg er evig takknemlig for alle som hjalp Daniel tilbake til livet, tilbake til oss.

16 kommentarer:

  1. Følger med på bloggen din Karina, og tenker mye på dere. Det er en fryd å se bilder av en strålende Daniel, kjempen med stor K.

    SvarSlett
  2. Fantastisk flott blogg du skriver,for et pågangsmot :)) Stå på videre,Ønsker dere alt godt.

    SvarSlett
  3. Tenk at det er seks måneder siden ulykka..
    Det har skjedd så mye positivt på denne tiden, heldigvis :)
    Og snart fyller Daniel 4 år!! :)
    Flotte gutten :)
    Lykke til i morgen! Gi Daniel en stor klem fra oss!

    SvarSlett
  4. kjempe fin blogg dere har laget til den flotte gutten deres!
    Jeg fikk vite om bloggen først idag, men skal følge med.
    Stå på, og ikke gi opp !
    Glem den dyna, dere er sterkere enn det her!
    Det vet jeg bare !
    Dere må bare ikke miste trua på at dette, dette skal dere klare ! :)

    SvarSlett
  5. Anonym (1): Takk for det :) Han er virkelig en kjempe!
    Anonym (2): Tusen takk ♥ Daniel fortjener det beste her i livet. Og det skal vi gi han ♥
    Boffa: Ja, tenk :O Hvor har tiden blitt av? Tusen takk for lykkeønsker, jeg er veldig spent på morgendagen!
    Anonym (nr 3): Takk for oppmuntring! Jeg tror nokk de fleste har dager der de ikke har lyst å stå opp, selv uten og ha dager som vi har, så jeg tar ikke det så tugt at jeg er sliten og lei av og til. Noe annet ville vel ikke vært mennekelig. Vi har vært gjennom ei enorm påkjenning de siste 6 mnd, men foruten noen øyeblikk når Daniel hadde det fryktelig, fryktelig vondt, har vi aldri mistet troa på Daniel. Jeg har vært fast i min tro om at Daniel skulle klare dette heilt siden vi fikk vite at det ikke gikk rette veien på intensiven.

    SvarSlett
  6. Lykke til idag!Det har jammen gått fort med 6 mnd.....tiden flyger....både på godt og vondt.
    Evig takknemlig for at han er hos dere enda <3
    Det blir heldigvis mange flere gode dager enn tunge dager.Stor klem til deg og dine. Janita

    SvarSlett
  7. Off, det er helt tragisk at en lignende ulykker skjer i en barnehage igjen. Jeg tenkte på Daniel med en gang jeg leste det.

    Hvordan gikk det med mandlene? Håper alt gikk som det skulle og at Daniel fortsetter den flotte utviklingen.

    SvarSlett
  8. Å Karina du skriver så fantastisk, du skriver ned følelsene dine sånn at jeg nesten kan føle de selv. Det er som jeg har sagt før til deg at Daniel var veldig heldig når han valgte dere to som foreldre, dere er så flotte mennesker begge to. Fortsett å blogge for det tror jeg er godt for deg, får skrevet ned tankene dine, tanker som det er vanskelig å dele med andre uten å skrive det ned.
    Dere får ha lykke til videre og jeg gleder meg til å følge bloggen til kjempen Daniel og hans storebror Sebastian og hans mamma og pappa.
    Klem Karianne

    SvarSlett
  9. Helt utrolig historie. Stå på, aldri gi opp!
    Hvordan går det med Daniel nå? Blir han noen gang frisk?

    SvarSlett
  10. Atter en gang tørker jeg en tåre etter å ha lest et av innleggene dine. Det er så rørende og fint skrevet. Tenk, etter 6 mnd, for en fremgang Daniel har hatt og forhåpentligvis kommer til å ha videre. Du kaller det et mirakel..og det er det nok kanskje også, men samtidig et tegn på at Daniel er en ekte kjemper. En som valgte livet med mamma,pappa og herlige storebror.
    Det å se bilder av Daniel, med det nydelige smilet, varmer ethvert mammahjerte.

    Jeg håper det har gått bra på sykehuset i dag, også må dere ha masse lykke til videre. Jeg beundrer dere alle sammen.
    Brita

    SvarSlett
  11. for en flott gutt dere har! en å være skikkeli stolte av. får vondt helt inn i hjerterota i mammahjertet mitt av slike vonde historier, og det gjør godt å lese videre hvor godt det går med han og dere.
    dere har en skikkeli fighter, en glagutt som vil leve. ønsker dere alt godt i framtiden, og håper Daniel gjør enda fler store framskritt, noe jeg er sikker på skjer! :)
    mange gode klemmer og ønsker for fremtiden :)

    renee

    SvarSlett
  12. Du er kjempeflink til å sette ord på det du føler:) Syns det er helt horribelt at en slik ulykke har skjedd igjen.Jeg er veldig bevisst på farene rundt barnehagen for tiden. Kjenner det skal lite til før jeg reagerer på noe selv. Kall meg gjerne hysterisk, men ikke så rart når ene ulykken skjer etter den andre:(
    Daniel er virkelig heldig som har dere Karina.Et usedvanlig pågangsmot dere har alle sammen. Og tungt å se bildene av Daniel og tristheten i øynene dine på bilde :( Men godt å se en smilende og blid Daniel lenger nede :) ♥
    Blir spennende å se hva dette året bringer dere og fremgangen til Daniel.Han overrasker stadig og er ikke i tvil om at han vil fortsette med det.
    Lille store kjempen som har krøpet langt inn i hjerte til mange Karina :)♥

    SvarSlett
  13. For en helt fantastisk nydelig sønn du har, håper og krysser fingrene for dere fremover. Jeg har selv kjempet med min sønn som ble over 3 mnd fortidlig født, man gjør rett og slett alt for barna. Etter jeg leste dette innlegget så må jeg si det stikker litt i hjertet, jeg jenner meg så igjen. Redselen, oppturene og nedturene, og ikke minst ventetiden..

    Masse lykke til videre<3

    SvarSlett
  14. krysser fingrer og alt for dere!

    SvarSlett
  15. Åh, jeg blir bare helt satt ut jeg...
    Du er utrolig flink til å skrive Karina. Du beskriver alle følelser, lyder og stemninger så godt at det gjør fysisk vondt i kroppen etter å ha lest hva Daniel og dere har opplevd til nå.
    Det gjør noe med en, når man leser deres historie. Man skal være takknemlig for det man har her i livet. Små bagateller som kan fikses må man ikke dvele med.

    Jeg håper av hele mitt hjerte at foreldrene til denne 3 årige jenta i Tromsø finner bloggen din om Daniel. For her er det grobunn for håp og ren lykke <3

    En ubeskrivelig god klem til dere.

    (Flott at bildene av hoften var bra, da er det vel mulig å trene den opp igjen så den ikke blir så stiv?, eller kommer det av spasmer?)

    SvarSlett
  16. Tusen ♥lig takk for alle kommentarer. De varmer, hver enkelt av de!

    Anonym som lurer på om han kommer til å bli frisk; Daniel kommer alltid til å ha en katastrofal stor hjerneskade. Hvor langt han kan nå, er vanskelig å si, men 100% invalid kommer han til å være resten av livet. Daniel har allerede overrasket oss alle med hvor langt han har nådd på kort tid. Tida frem til nyttår var virkelig et helvette,og fremskritta etter har vært store og avgjørende for at Daniel skal ha et godt liv. Nå har han det godt, tross sine plager og si skade. Men vi jobber daglig for flere fremskritt, og det går stadig fremover. Sånne småting, som feks at han holder blikket lengre feks, som dog likevel er så utrolig viktig at han klarer.

    Anonym som lurer på det med hoften; det er spasmer som gjør at den er stiv nå ja. Han blei narkosemobilisert av fysioterapeut da han fjernet mandlene (noe jeg helt glemte å nevne i innlegget over)og der er ingen kontraksjoner heldigvis. Men noe stiv i ankelledd og hofte. Han tror han er henvist Trondheim for Botox i hofter, det er den ene plassen de ikke gjør på sjukehuset her i Ålesund. Håper vi får komme til snart! Vi har veldig god erfaring med Botox i legger og lår fra før.
    Jeg har tenkt masse på jenta i Tromsø. Jeg håper hun har ei mindre skade enn det de er redd for. Og jeg håper mange kan finne trøst i bloggen min, hjernen er er et mysterium, og der er alltid håp ♥

    SvarSlett