mandag 28. februar 2011

Til mine kjære, snille venninner ♥

Jeg har tenkt mye på dere i dag, fikk god tid til å reflektere da jeg gikk ut på sjukehset i dag morges. Over hvor heldig jeg er som har slike venninner som dere! Som fortsetter å sende meg meldinger eller ringer, selv om jeg ikke alltid svarer. Og som at du leste tankene mine Anette, så sendte du meg ei melding og spurte om vi ville ha besøk av deg.. ♥ Søte, snille Anette mi! Det er alltid like kjekt når du kommer! Du er trofast ♥ Takk ♥

Noen av venninnene fikk jeg i barndommen, noen i tidlig ungsdomsår og noen som (godt?) voksen. Noen venninner har komt, og noen venninner har gått. Men jeg sitter igjen med verdens fineste og snilleste venninner. Som virkelig bryr seg og viser at de er her for meg, i en vanskelig situasjon. Dere vet hvem dere er, ta det til ♥ deres. Dere er best!

Jeg skulle gjerne ha lagt ut bilder av de fineste venninne på denne jord, men jeg har en mistanke om at det ikke er så poppulært. Men Anette og søstra mi tror jeg ikke har så mye i mot det... håper jeg..



søndag 27. februar 2011

For deg, tusen ganger til ♥

Missing someone isn’t about how long it’s been since you’ve seen them or the amount of time since you’ve talked. It’s about that very moment when you’re doing something and wishing they were right there with you.



Mamma gleder seg til den dagen vi ikke trenger å kjøre deg tilbake på sjukehuset på søndagskvelden. Vi har hatt ei god helg sammen, du og jeg. Du er mammas solstråle.. hvem andre enn du, babler og smiler, stivnet i samme stilling som du da du la deg, kl 0400 om morgene? Så fikk vi bruke tidlige morgentimer på å ligge tett i tett i samme seng som vi pleide å sove i, alle sammen, før ulykken. Mamma fikk holde rundt deg, og du fikk sove litt til, med mamma sine armer rundt deg. I ei kjent seng. Og du gråt sårt da jeg gikk for å lage mat til deg kl 6. Redd for å bli forlatt av mamma. Men mamma skal passe på deg for alltid, Daniel. Jeg kommer alltid tilbake. Jeg gjør alt for deg, kjempen min. For deg, tusen ganger til ♥

lørdag 26. februar 2011

En og to og tre indianere!

Så morro du har det sammen med snilleste førskolelæreren ♥ Ofte får du latterkrampe fordi hun tuller slik med deg, og jeg er sikker på de hører deg heilt bort på Spar :) Så høyt ler du :)

Torsdag var intet untak! Du var i kjempe godt humør,og dere finner frem fjøra og malerkosten da du hadde komt deg opp i ståstativet. Først malet du et kjempe fint bilde til storebror, som han fort fant en plass til på rommet sitt.



Også fikk du male deg selv og førskolelæreren i ansiktet. Dere såg ut som ekte indianere der dere sto med fjør på hodet, maling i ansiktet og laget indianerlyd på tur.



(Jeg som alle andre mødrer synest barna mine er verdens vakreste, men Daniel er absolutt noe helt spesielt. Han er mammas kjempe og helt også!)

Alle sammen er så glad for at du har begynt å lage så mange rare lyder, og at du "synger" med når vi synger til deg, at du svarer når vi lager lyd, og kan hærme, i hvertfall noen lyder. Og vi er ganske sikker på at du prøver å si "Hei" også, og er det "Nei" vi hører komme ut av munnen din så ofte? Mamma og pappa har et håp om at du skal klare å prate igjen. Kjære Gud, hjelp Daniel til å klare og prate slik vi forstår han...

tirsdag 22. februar 2011

Lettelsens sukk..

Mamma ble så lettet da jeg kom på sjukehuset i dag tidlig. Du satt på sengekanten sammen med en sykepleier og blei guidet i morgenstellet, og smilte som ei sol da du såg meg. Du hadde fått den medisinen som du har sluttet på, i går kveld, for å legge forholdene til rette for ei ok natt, og jammen hadde du ikke sovet heilt til kl 6! Mamma merker at jeg har hatt ei natt med bekymringer, selv om jeg sover, kjennes det enkelte morgener ut som at jeg har vært med på et marratonløp når jeg våkner. Det blir sjeldnere og sjeldnere jeg har dårlige netter, men når du ikke har det bra, har ikke mamma det bra..

Du har hatt det bedre i dag, så vi har pustet lettet ut for denne gangen. Jeg blei fryktelig redd for at dagene skulle bli lik de vi hadde i fjor. Hadde vi orket det?

Noen dager til med antibiotika så håper jeg vi har deg tilbake der du var.



Flinke Daniel og pappa ♥

mandag 21. februar 2011

Så fort kan det snu..

Da kom nedturen gitt :(

Som jeg nevnte i innlegget før så har Daniel blitt mer spastisk de siste dagene. Han hadde strevet endel med dette i natt, og var spastisk på dagen i dag og, men ikke verre enn at jeg håpet det var tilfeldig, og at han er bedre igjen i morgen. Spasmen hans kan variere veldig, ofte fra time til time. Men etter kl 14 og utover eskalerte spasmene, og til slutt var han såpass stiv at han ikke lengre kunne sitte i stolen sin. Når spasmene skyter inn, har han tydelig vondt og gråter sårt. Men han er jo tapper, kjempen vår, og smiler til pappan sin mellom taka...

Det blei tatt urinprøve av han, og han testet positiv på to av tre, så mest sansynlig har han igjen fått en urinveisinfeksjon. Daniel sin kropp takler urinveisinfeksjoner ekstremt dårlig. Han hadde det i november, da han var som verst og jeg kjenner angsten kommer sigende..

Daniel har stått på forebyggende antibiotika heilt siden han måtte ha AB kur nr 2, to dager etter AB kur 1 var avsluttet. Så at han skulle få det tilbake allerede nå, menst han står på forebyggende, er en nedtur.

Bilder av Daniel i november har brent seg fast i minnet mitt, og sjansene for at hverken Daniel eller jeg får sove noe særlig i natt, er stor...

Hallo lille venn!

Vi oppdaget ganske raskt etter Daniel blei koblet av respiratoren at han kjent igjen stemmen til mamma, pappa og storebror. Hva han forsto av det vi sa er uvist, men mest sansynlig skjønte han ingenting. Kaoset rådet i hodet hans. Han hadde noen måneder før nyttår med lite til ingenting søvn, sterk uro, angst, mye gråt og ekstreme spasmer. Daniel var en redd liten gutt som ikke skjønte noe av hva som foregikk. Vi hadde ei periode hvor han var litt bedre, men alt i alt var månedene før nyttår et reint helvette. Men sakte men sikkert har ting rettet seg. Det har skjedd store fremskritt i år 2011. Og der råder ingen tvil om at han også etterhvert forsto hva vi sa til han.

Tirsdag seponerte vi den siste vanedannende medisinen som han har stått på, den har også virket sløvende på Daniel. Samtidig med at 2 mg Vival forsvant, forsvant kanskje bittelitt av det gode humøret hans også, dette fordi han fikk viljen sin tilbake.Han sitter ikke lengre å smiler til ALT vi sier. Da vi reduserte dosen Vival fra 4 mg til 2 mg for en tre ukers tid siden, begynte Daniel å gråte når vi sa vi skulle hjem til storebror. Han blei også litt mer spastisk, men det gikk seg til. Vi merket at han var mer våken og oppmerksom sånn generelt gjennom hele dagen også, og mindre trøtt.

Nå når Vivalen er seponert (sluttet på medisinen) reagerer han enda kraftigere på at en av oss eller begge må dra fra han. Han kan begynne å gråte om jeg sier han skal få legge seg litt i sengen, så det er jo ganske tydelig hva han mener om den saken ;) Han begynte å gråte da jeg fortalte han at jeg hadde kastet klubben han smakte på, og jeg følte meg plutselig litt slem som hadde kastet den... Snakker noen litt strengt inne på rommet setter han i gang å tute. Han smiler fortsatt mye, men de gråte episodene viser så tydelig at han reagerer på ting han ikke liker. Han er også blitt endel mer spastisk, så vi venter i spenning på om det vil gi seg eller hva. Han blir fort spastisk om vi tuller med han, han blir ivrig osv, og at han er mer våken og får med seg mer av det som blir sagt og skjer kan nokk trigge spasmene.

Nattesøvnen, som er hovedgrunnen til at han sto på Vival, er så og si uendret. Noe tull i natt, men vi håper det var tilfeldig. Vi håper vi er kvitt Vivalen for godt! Og at vi kan starte med nedtrapping på annen medisin om ikke så lenge og! Han står fortsatt på et par medisiner som kan svekke våkenheten hans, til tross for at de ikke er vanedannende, sterke medisiner. Tenk om han hadde våknet enda litt mer! Vi håper på det, og gleder oss til flere fremskritt sammen med den lille kjempen vår!


Storebror er Daniels forbilde. 5 feb 2011

lørdag 19. februar 2011

Ut på tur..

Vi har alltid vært mye ute på tur, vi fire. I dag var vi bare tre. Storebror kom med et høyt sukk bak i bilen da vi kjørte opp på Eikenosen, han synes det var trist at du ikke satt i stolen din, og lurte på hvorfor du ikke kunne være med og. Og det er ikke noe annet vi ønsker høyere noen av oss. Å ha den sprudlende, morsomme og tullete lillebroren med oss på alt som skjer ♥

Du gråt sårt på sjukehuset da vi fortalte at vi skulle på tur, og du ikke kunne være med. Klart du vil være med. Det er jo alltid så gøy på tur. Du er en skikkelig utegutt, det første du sa (ropte) om morgenen var "UT!!!!" Hverdagen din ser virkelig annereldes ut nå. Kontrasten er stor.

Storebror trengte en tur nå, Daniel. Ha mamma og pappa litt for seg selv. Det blir mye "Daniel", og mindre "Sebastian". Sånn må det bare bli nå som vi er innlagt på sjukehuset, men Sebastian er stor gutt, og merker dette godt. Så da fikk vi ta med verdens beste storebror på tur og heldige tante fikk være hos deg noen timer, dere hadde vist vært skikkelig fjasete begge to hørte mamma rykter om. Nå har mamma Daniel-abstinenser. Og gleder seg til å se kjempen sin i morgen. Men først skal jeg holde rundt storebror hele natten ♥

Sånn utenom Daniel abstinensen, så kjenner mamma på lykkefølelsen og, for to nydelige små har sett dagens lys ♥ ♥ Og alle hjerter gleder seg over det ♥ Lettet for at alt har gått fint med både mor og barn kan nå Ole Lukkøye komme hjem til oss!






Mimrebilder fra turen vi hadde 28 sept. 2010 ♥

fredag 18. februar 2011

Solstrålen vår ♥

Hver dag blir vi minnet på hvilket mirakel du er, Daniel. Vi tenger bare å se på deg for å skjønne det. Du kjempet sitt livs kamp for å overleve de kritiske ukene på intensiven, og nå kjemper du ditt livst kamp om å få et verdig liv. Mamma og pappa skal legge alt til rett for at du får det bra, men den største jobben må du gjøre selv.

År 2011 har vært et år med mange fremskritt. Verden blei en mye bedre plass å være med en gang du knakk koden for å le. Siden har du ledd masse Daniel. Vi tuller og du ler.. og du tuller og vi ler. Det er så morsomt når du og pappa prøver og finne meg.. eller når dere gjemmer dere under koseteppet. "Daniiiiel!!! Paaaappaaa!!" Du klarer sjelden å være still, så mamma finner dere alltid ♥

Du er blitt en tålmodig liten gutt. Og du stråler om kapp med sola om dagen. Det er stort sett bare når du får vondt du gråter. Du har alltid vært mamma og pappas lille solstråle, og vi er glade for at du fortsatt har det godt. Tross skaden du har. Vi håper på mange solskinnsdager og flere fremskritt i dagene som kommer!


23.1.11

søndag 13. februar 2011

Sol ute, sol inne!

Det er rart hva litt sol og vårfølelse gjør for meg. Det tenker jeg på hver vår. Jeg blir ikke deprimert når seinhøsten kommer, men sinnstemningen min får seg en liten nedtur, så sakte, at jeg ikke legger merke til det, før til våren. Nå er det jo ikke vår heilt enda her i Ålesund, og det er fortsatt minusgrader ute om morgenen. Men jeg har fått vårfølelsen tidlig i år, jeg håper den varer. Høsten og vinteren har vært tøff, tøffere enn noen gang før, og vi trenger en god vår og sommer heile familien.

Vi våknet til strålende sol både i går og i dag. Spesielt godt er det når Daniel også er hjemme. Daniel har si første heile permisjonshelg her hjemme. På fredag da vi satt og spiste taco, minnes Sebastian fredagen før ulykken. Daniel pleide å legge seg før vi spiste, men denne fredagen sto Daniel opp igjen og spiste sammen med oss. Daniel var igjen sammen med oss denne fredagen. Han spiste ikke, det klarer han ikke lengre, men han var likevel sammen med oss. Det er det viktigste.

I går fikk vi endelig prøvd ut den nye vogna til Daniel. Vi har hatt den stående i gangen ei stund, vi har lengtet etter å ta Daniel med ut en tur. Daniel elsket å trille vogn, og det var med tungt hjerte vognene hans for på søppelfyllinga her en dag. Men vi kan ikke spare på alt, selv om de bringer gode minner. Og nå skal vi lage nye gode minner. Det har blitt for lite av det de siste fire månedene.

Sola var rukket å gått ned før vi kom oss ut, det tar tid å kle på en spastisk Daniel, og det kreves endel klær for at han skal holde på varmen. Også vogna måtte stilles inn, og vi må nokk ha litt småjusteringer til neste tur ut. Men det blir vel rutine etterhvert dette også. Daniel såg vel egentlig litt sjokket ut på turen, vi gikk ikke langt, men det var langt nokk for han. Tror ikke han heilt viste om han skulle like det eller mislike det. Utgangspunktet var kanskje ikke det beste heller, for han var ganske så nyvåken etter en middagslur.

I dag forsov vi oss...;) jeg var oppe og gav han mat kl 6, det står på dagsplanen, og Daniel er nokk ganske så rutinert, for han våkner alltid i 6 tida når han er her hjemme. Han hadde sovet på ene siden heile natten, så det var godt å få snu seg, og han roet seg fort sovnet igjen. Kl 0930 våknet vi av at storebror sprang inn til Daniel. Dagen skulle vært godt i gang for ganske lenge siden da. Så vi får en ganske intensiv søndag om vi skal rekke alt som står på programmet. Det er nokk ingen hand som får kvile her i dag!


Daniel bare dager før ulykken ♥ 30 september 2010

onsdag 9. februar 2011

LO av kjempen Daniel ♥

Dette er slettes ingen scrappeblogg, men kanskje kommer jeg til å vise noen av Loene jeg lager til Daniel sitt album. Jeg planlegger en album fra tiden etter ulykken. Jeg håper jeg etter hvert har både tid og overskudd til å scrappe mer. Jeg har savnet det disse månedene. Her er første LO av min kjempe;

tirsdag 8. februar 2011

Tidsmaskin!

Storebror lurer på om vi kunne finne ei tidsmaskin, eller kanskje lage ei. Så kan vi dra tilbake til den dagen ulykka skjedde, og ikke levere deg på barnehagen! Mamma og pappa kunne gitt mye for ei slik maskin!

fredag 4. februar 2011

Reddet av lekekammerater

Tiden etter Daniel blei innlagt på intensiv avdelingen på Ålesund sjukehus blei vi automatisk vernet mot mediene. Vi såg verken på TV, las aviser eller satt på internett. Daniel var alvorlig skadet og alle våre tanker var hos han. Det lille vi fikk høre var gjennom familien, og for å være heilt ærlig så brydde jeg meg ikke om hva som blei sagt eller skrevet. Det er først i ettertid, da Daniel var utenfor livsfare, jeg saumfarte alt jeg kunne finne av informasjon. Og det hender den dag i dag jeg søker på ulykken, ser på opptak og lurer på hvordan dette kunne skje.

Allerede 6 oktober skriver Sunnmørsposten at Daniel er blitt reddet av lekekammeratene sine. Mange har reagert på den artikkelen, mange kjente på sinne over å måtte lese noe sånt, legene reagerte sterkt på overskriften. Faktumet var at Daniel slettes ikke var reddet på det tidspunktet, og skulle han overleve, så var sjansene for at vi skulle ønske at han ikke gjorde det, store. For til hvilket liv våknet han opp til? Skaden som var oppstått var allerede fatale.

Det var jo ingenting annet enn at Daniel skulle overleve, vi håpet og ønsket. Akkurat der og da, i sjokket, i sorgen, var tanken om at Daniel ikke skulle være på denne jorden mer, for mye å takle, men vi blei minnet på det hver gang vi pratet med en lege, eller såg på lille Daniel som låg i senga med slanger overalt. I dag er vi selvsagt evig taknemlig for insatsen legene gjorde for å redde vår lille kjempe. Den var eksperimentell, men mest sansynlig var den avgjørende for Daniel. Det er vanskelig å vite hvor Daniel hadde vært i dag om han ikke fikk den behandlingen som han gjorde på Ålesund sjukehus. Kanskje hadde han vært en liten engel nå, kanskje hadde han levd.. men ikke levd likeve? For med de skader han har, er det et mirakel at han er der han er nå. Han er vår lille kjempe, helt og mirakel.

I dag er det 4 måneder siden ulykka. Skadene Daniel fikk da han låg i den sklia, viste seg å være katastrofalt store. Vi har bodd på sjukehuset i 4 måneder, pendlet frem og tilbake, tatt vare på storebror på best mulig måte, alt vi gjør heile dagen er for at Daniel og Sebastian skal ha det best mulig. Likevel strekker vi ikke til. Vi håper dagene blir letter når Daniel får flytte hjem. Men det skal bli tøft det også, og ikke minst trangt. Sammen med Daniel følger mye utstyr som trengs for å få dagen til å fungere, og Daniel til å fungere på best mulig måte. Sammen med Daniel følger det også assistenter. For vi må ha hjelp. Og jeg klarer ikke heilt å forestille meg det livet vi har i møte.

Vi har fått hjemreise dato. 1 Mai. Til våren. Daniel har fylt 4 år da. Og vi har bodd på sjukehuset i 7 måneder.

torsdag 3. februar 2011

Søskenkjærlighet

Storebror savner deg, Daniel. Han er ditt forbilde, heilt siden du var baby,du såg på han med et blikk som ingen andre kan.



og etterhvert som du blei større, gav du ham en følelse ingen andre kan gi.



storebrorfølelsen, søskenkjærligheten ♥









Storebror savner deg, Daniel. Han savner stemmen din, godheten din, smilet ditt, det lure blikket, masinga di, spørsmåla om han vil være med ut, påfunna dine, at du står forran TVen når han vil se Disney Channel, han savner filmkveldane på soverommet, at dokke bader sammen i den lille badestampen, at du vasker håret hans.. Mest av alt savner han klemmane dine, og at du passer på han når det er kvelden og dokke skal sove. For storebror er mørkeredd, og der ligger ingen Daniel i senga vår lengre. Vi er ikke fire som slåss om plassen, eller drar i samme dyne. Der er ingen Daniel å legge arma rundt, eller som holder rundt oss. Livet vil aldri bli som før.